Dette oppgjøret gir sykepleierne noe mer enn frontfagsrammen. Innenfor dagens frontfagmodell er det bra. Likevel løser ikke lønnsoppgjøret det som er den største utfordringen for vår felles, offentlig helsetjeneste: sykepleiermangel.
Erfarne sykepleiere forlater yrket. Mange nyutdannede slutter etter kort tid, eller søker seg bort fra de tyngste delene av det. Uansett hva enkelte politikere måtte tenke om kompetansekrav i kommunene: Det er et faktum at tjenestene våre står og faller på at det er nok kvalifiserte sykepleiere på jobb.
Det er et spørsmål om kapasitet, kvalitet og beredskap. Om hvilke tjenester befolkningen faktisk skal få, og hvor i landet de bor.
For én ting er sikkert: Etterspørselen etter sykepleiere er stor. Den vil øke. Og vi konkurrerer i et arbeidsmarked der kompetansen vår er ettertraktet. Da kan ikke samfunnet ta for gitt at sykepleiere blir på sin post og bufrer for myndigheter som ikke tar sitt ansvar for pasienter og pårørende.
Skal Norge lykkes med å beholde, mobilisere og rekruttere den kompetansen helsetjenesten er helt avhengig av, må det settes av ekstra midler, utenom lønnsoppgjørene. Derfor kan ikke denne diskusjonen stoppe ved tariffoppgjøret.
Det vi oppnådde i oppgjøret
Vi oppnådde reallønnsvekst for våre medlemmer både i kommunene, Oslo kommune og staten.
Vi har fått noen viktige gjennomslag for sykepleierne i kommunen. Kveldstilleggene gjøres om til prosent. Det er et skritt i riktig retning – bort fra flate satser som ikke speiler ansvar og kompetanse. Lørdags- og søndagstilleggene økes. Det er et uttrykk for at arbeid når andre har fri, må verdsettes høyere. Og nattillegget betales nå for hele vaktens lengde, slik det åpenbart bør være.
Dette oppgjøret var likevel aldri bare et spørsmål om kroner og øre. Det handlet også om arbeidstid, belastning og om den beredskapen sykepleiere utgjør for samfunnet vårt.
Arbeidsgivers krav om nye og endrede bestemmelser for arbeidstidsorganisering ble lagt på bordet, var det ikke nøytrale tekniske justeringer. De var inngrep i forutsigbarheten, i fagligheten og i den allerede pressede hverdagen til landets sykepleiere. Når arbeidstid blir mer uforutsigbar, blir livet utenfor jobb det også. Og når det skjer, mister vi folk.
Det kunne vi ikke akseptere.
Derfor betyr det noe at vi har slått tilbake disse kravene. Fordi vi har sagt tydelig fra om hva som ikke er oppe til forhandling: trygghet, balanse og verdighet i arbeidshverdagen.
Unio har valgt å anbefale løsningen for sykepleierne i kommunene og staten. Fordi vi har stanset mye av det som ville gjort arbeidshverdagen dårligere. Og fordi vi har fått konkrete forbedringer i lønnsvilkårene.
Forbundsstyret skal behandle resultatet før de gir sin godkjenning. Det pågår fortsatt lokale forhandlinger i Spekter, for våre medlemmer i sykehusene. Der er forventningene klare.
Ingen nasjonal oversikt over behovet
Det grunnleggende problemet er større enn årets lønnsoppgjør. Norge mangler i dag et system som forteller om vi faktisk lykkes med å skaffe den kompetansen helsetjenestene trenger.
Det som teller, er det som kan måles. Vi måler inflasjon. Vi måler renter. Vi måler arbeidsledighet. Men vi har ingen nasjonal måling som systematisk følger utviklingen i rekruttering, turnover, vakansrater, kompetansedekning og avgang fra sykepleieryrket.
Det betyr at vi heller ikke har mekanismer som utløser tiltak når utviklingen går feil vei.
Det holder ikke.
Stortinget og regjeringen har ansvaret
Politikerne kan ikke lenger underslå sitt ansvar i trepartssamarbeidet og for helsetjenestene.
Når regjeringen legger fram Helsepersonellplan 2040, må den inneholde mer enn analyser og ambisjoner. Den må inneholde konkrete virkemidler og tydelig ansvar.
Vi trenger nasjonale mål for rekruttering og stabilisering. Vi trenger årlig rapportering til Stortinget om hvordan det faktisk går. Og vi trenger en ærlig diskusjon om hvilke virkemidler som må tas i bruk når kompetansemangelen øker.
Lønn må være ett av disse virkemidlene.
Lønn påvirker om folk blir værende, går opp i stilling, tar videreutdanning eller velger yrket i det hele tatt. Lønn vil ha betydning for om du velger å jobbe i en privat eller offentlig helsetjeneste.
Skal folk ha tilgang til helsehjelp?
Dette handler derfor ikke bare om sykepleiere. Det handler om hvilke helsetjenester befolkningen skal ha tilgang til om fem, ti og femten år.
Det handler om kapasitet.
Det handler om kvalitet.
Det handler om beredskap.
Det betyr politiske valg.
Vi ønsker at sykepleierkompetansen fortsatt skal være tilgjengelig for fellesskapet. Da må politikerne ta et større ansvar enn de gjør i dag, også for lønnsdannelsen i sykepleietjenesten.