Vi har laget film og skrevet bok om samtlige gjenlevende forbundsledere i Norsk Sykepleierforbund.
Hva drev dem? Hvilke kamper, hvilke konflikter og hvilke seiere har de stått i? Og hvorfor ble de sykepleiere?
- Vi forteller forbundets historie fra Kjell-Henrik Hendrichs, som ledet forbundet fra 1977 til 1979.
- Da tok Anne-Lise Bergenheim over, kvinnen som ledet sykepleieraksjonen i 1972.
- Forbundets neste leder, Aud Blankholm, ble fortalt av en mannlig forhandlingspart at de var så søte når de var sinte.
- Laila Dåvøy tok ut sykepleierne i streik fire ganger i løpet av sin forbundsledertid, og ble kalt «streikegeneralen».
- Bente G.H. Slaatten troppet opp på en jubileumskongress for øyesykepleiere for å holde innlegg ett år for tidlig.
- Lisbeth Normann startet som pleieassistent på Gaustad sykehus etter videregående skole.
- Eli Gunhild By ville egentlig ikke bli forbundsleder, men kom frem til at forbundet trengte henne.
- Lill Sverresdatter Larsen hadde akkurat rukket å bli litt varm i rollen som forbundsleder da hele landet ble kastet ut i en pandemi.
Les mer nedenfor om de unike historiene til de sju tidligere forbundslederne og dagens forbundsleder.
Se også filmene, både en samlet lengre utgave og åtte kortere filmer som tar nærmere for seg hver av de flotte representantene for Norsk Sykepleierforbund og sykepleieryrket.
Hele filmen: Da vi styrte NSF
Se filmen som samler alle de åtte forbundslederne:
Kjell‑Henrik Hendrichs (1977–1979)
Kjell‑Henrik Hendrichs ble valgt til forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund i 1977, med sterk støtte fra grasrota.
Han ønsket å modernisere NSF og bygge en demokratisk organisasjon der tillitsvalgte fikk reell innflytelse. Hendrichs var en tydelig stemme for profesjonalisering av sykepleierrollen, bedre lønn og et mer moderne forhold mellom NSF og arbeidslivet.
I sin lederperiode satte han i gang viktige endringsprosesser, blant annet oppbyggingen av dagens tillitsvalgtordning. Dette møtte hard motstand fra deler av toppsjiktet i sykepleierledelsen, som ønsket å bevare den gamle, hierarkiske strukturen.
Hans bidrag i NSF er anerkjent blant annet for å ha lagt grunnlaget for den moderne, demokratiske organisasjonen NSF er i dag.
Anne-Lise Bergenheim (1979–1983)
Anne‑Lise Bergenheim tok over som forbundsleder i 1979, formet av erfaringene fra Sykepleieraksjonen i 1972 – et opprør hun selv ledet, og som for alltid endret synet på sykepleiernes rolle og innflytelse.
Som leder ble hun kjent som uredd, tydelig og strategisk, med et sterkt engasjement for både lønn og faglig utvikling.
I løpet av hennes fire år som forbundsleder arbeidet hun målrettet for å løfte sykepleierutdanningen inn i høyskole- og universitetssektoren og for å styrke yrkets anseelse. Samtidig kjempet hun hardt for bedre lønnsvilkår.
Under hennes ledelse startet NSF en nødvendig profesjonalisering. Strukturene ute i landet ble styrket, og organisasjonen begynte å bygge den slagkraften som skulle prege forbundet i årene framover. Mot slutten av perioden pekte mye mot at Aud Blankholm ville bli hennes naturlige arvtaker – en kontinuitet Bergenheim selv støttet.
Da hun gikk av i 1983, hadde hun bidratt til å modernisere NSF, styrke fagets posisjon og bygge et mer handlekraftig forbund.
Aud Blankholm (1983–1987)
Da Aud Blankholm ble valgt til forbundsleder i 1983, tok hun over et Norsk Sykepleierforbund preget av intern splittelse.
I løpet av sine fire år som leder klarte hun å samle organisasjonen og bygge et moderne og slagkraftig NSF. Under hennes ledelse ble fylkeskontorene styrket, tillitsvalgte skolert og organisasjonen omstrukturert, slik at både fag og lønn fikk en tydelig plass. Denne profesjonaliseringen gjorde NSF langt bedre rustet til å påvirke helsepolitiske beslutninger.
Blankholms periode var også preget av historiske arbeidskonflikter. Hun ledet de tre første streikene i NSFs historie, som markerte et tydelig brudd med tidligere tilbakeholdenhet, og som bidro til gjennomslag for både arbeidstid og lønn. Samtidig kjempet hun utrettelig for å beskytte sykepleierutdanningen og sykepleiernes faglige ledelse i helsetjenesten, og stoppet forslag som ville svekke både utdanningsmodellen og sykepleiernes lederansvar i sykehusene.
En sentral del av hennes arbeid var å synliggjøre den alvorlige sykepleiermangelen. NSF dokumenterte selv utviklingen og varslet om konsekvensene for pasientbehandlingen, lenge før myndighetene anerkjente problemet. Blankholm satte også særlig fokus på kvaliteten i eldreomsorgen og behovet for politisk ansvarlighet i møte med økende krav til kompetanse og kapasitet.
Da hun gikk av i 1987, var NSF en samlet, mer moderne og langt mer tydelig aktør i norsk arbeidsliv og helsepolitikk. Blankholm hadde styrket både organisasjonen, sykepleiernes posisjon og stoltheten i yrket – og etterlot et NSF med helt nye muskler til å møte framtidens utfordringer.
Laila Dåvøy (1992–1998)
Laila Dåvøys lederperiode i Norsk Sykepleierforbund var preget av sterke oppgjør, en tydelig samfunnsstemme og store gjennomslag for sykepleiernes vilkår.
Dåvøy sto bak en rekke modige og omdiskuterte reklamekampanjer som satte likelønn og kvinnehelse på dagsordenen. Kampanjene skapte både intern uro og nasjonal oppmerksomhet, men bidro tydelig til å løfte sykepleiernes sak i offentligheten.
Hun ledet NSF gjennom fire store streiker. Flere ble stoppet av tvungen lønnsnemnd, men ga likevel historiske resultater – blant annet et oppgjør i 1994 som endte bedre enn kravene NSF opprinnelig hadde stilt. Dåvøy fikk kallenavnet «streikegeneralen» for en kreativ og strategisk streikeform som sikret gjennomslag uten å true liv og helse.
En av hennes største seire kom da Stortinget i 1996 besluttet å overføre videreutdanningene i sykepleie til høyskolesystemet. Dette var et stort skritt for å styrke det faglige grunnlaget, anerkjenne sykepleie som en akademisk profesjon og sikre kvaliteten i tjenestene.
Dåvøy spilte en sentral rolle i konflikten om enhetlig ledelse i sykehusene, der Legeforeningen ønsket at leger skulle ha alle lederstillinger. NSF argumenterte for profesjonsuavhengig ledelse – at sykepleiere med lederkompetanse også kunne lede avdelinger. Etter intens lobbyvirksomhet lyktes NSF med å få Stortinget til å utsette og senere moderere forslaget. Dette markerte sykepleiernes posisjon som ledere i helsetjenesten.
Til tross for krevende konflikter opplevde Dåvøy sterk støtte fra grasrota i NSF og stor oppslutning i opinionen. Hun var en samlende leder som la vekt på samarbeid, synlighet og ansvarlighet – og hun bidro aktivt til intern kulturbygging med sin kjente entusiasme og sangglede.
Etter seks intense år gikk Dåvøy av i 1998. Kort tid etter ble hun hentet av statsminister Kjell Magne Bondevik til rollen som arbeids- og administrasjonsminister – et tydelig tegn på den politiske tyngden hun hadde opparbeidet seg.
Bente G.H. Slaatten (1998–2007)
Bente G.H. Slaatten ledet Norsk Sykepleierforbund gjennom en periode preget av store utfordringer, sterk politisk påvirkning og betydelige gjennomslag for sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår.
Hovedsatsingen hennes var å løfte sykepleiernes lønn og synlighet. Gjennom en ny, analytisk forhandlingsstrategi gjorde hun lønn til hovedsak og etablerte budskapet «Det lønner seg ikke å lønne sykepleiere dårlig». Det store oppgjøret i 2002 utløste en seks uker lang streik, som til tross for tvungen lønnsnemnd resulterte i betydelige lønnsøkninger i årene etter.
Slaatten var også sentral i å løfte sykepleierfaget. Hun arbeidet for akademiseringen av utdanningen, etableringen av master- og spesialistløp og styrket forskning gjennom et nytt forskningsfond. Under hennes ledelse ble også PPS utviklet som et nasjonalt faglig verktøy.
I 2001 tok hun initiativ til etableringen av Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon – senere Unio – sammen med lærerne og politiet. Dette ga NSF en sterkere stemme nasjonalt og i forhandlinger.
Medlemsvekst og modernisering var gjennomgående temaer. NSF vokste til over 84 000 medlemmer, studentene ble innlemmet, faggruppene ble styrket, og organisasjonen flyttet inn i Sykepleiernes Hus i Oslo.
Slaatten var en tydelig helsepolitisk aktør, særlig i kampen for bedre eldreomsorg. Hun bidro til at sykepleiernes kompetanse ble satt på dagsordenen – ikke bare «flere hender», men «hoder med riktig kompetanse».
Da hun gikk av i 2007, hadde sykepleierne fått rundt 40 prosent lønnsvekst, organisasjonen hadde fått betydelig større innflytelse, og sykepleiernes rolle i helsetjenesten var løftet i både politikk og opinion.
Lisbeth Normann (2007–2011)
Lisbeth Normann ledet forbundet gjennom fire svært krevende og begivenhetsrike år.
Hennes periode var preget av store arbeidslivspolitiske kamper, en tydelig samfunnsstemme og sterk mobilisering av sykepleiere over hele landet.
Hovedsakene hennes var likelønn og kampen for å løfte sykepleiernes lønn og status, heltidskultur for å sikre trygge og faglig robuste tjenester, bedre turnusordninger og mer forutsigbar arbeidstid.
Normann frontet den profilerte «bartekampanjen» for likelønn og ledet forbundet gjennom flere store streiker – blant annet i 2008 og i privat sektor i 2010. Hun tok også kraftig til orde i den såkalte Adecco-skandalen, der grove brudd på arbeidsvilkår i private sykehjem ble avslørt.
Under hennes ledelse fikk NSF satt heltidsproblematikken høyt på den politiske agendaen, og regjeringen besluttet å prioritere heltid og sette av midler til utviklingsprosjekter.
Hun jobbet også for å etablere en nasjonal sjefsykepleier for å styrke fagets plass i nasjonal helsepolitikk.
Normann var forbundsleder under 22. juli 2011 og ledet forbundets mobilisering av sykepleiere i den nasjonale krisen. Hun trakk seg før landsmøtet i 2011 etter en intens periode, og oppsummerte tiden som krevende, lærerik og viktig for profesjonen.
Eli Gunhild By (2011–2019)
Eli Gunhild By ledet Norsk Sykepleierforbund gjennom åtte år preget av store omstillinger, tydelige kampsaker og et sterkt fokus på sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår.
Hun tok over i 2011, midt i en turbulent periode for organisasjonen, og jobbet først med å samle NSF og skape en tydelig politisk retning. Som leder frontet hun særlig kampen for bedre lønn, heltidskultur og arbeidstid som sikret at sykepleiere ikke skulle jobbe mer enn hver tredje helg.
I hele perioden var hun en tydelig stemme i offentligheten, ofte i debatter som formet den politiske dagsordenen for helse- og velferdstjenestene.
By ledet NSF gjennom 100-årsjubileet i 2012, styrket organisasjonens gjennomslagskraft og bidro til flere politiske gjennombrudd. Blant dem var økt fokus på kompetanse, satsing på avansert klinisk sykepleie og økte muligheter for heltidsstillinger. I 2018 nådde NSF et av hennes største mål: at sykepleiere med ti års ansiennitet skulle ha en lønn på minst 500 000 kroner.
Perioden hennes var også preget av store samfunnsutfordringer, særlig den økende sykepleiermangelen. Hun tok initiativ til kampanjer, politisk påvirkning og tydelige krav for å sikre en bærekraftig helsetjeneste.
I 2019 gikk hun av etter valget av ny forbundsleder, og etterlot seg et NSF som sto sterkere, mer samlet og med tydelige mål for framtiden.
Lill Sverresdatter Larsen (2019–)
Lill Sverresdatter Larsen ble valgt til forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund i 2019, bare måneder før Norge stengte ned under covid-19.
Hennes første periode ble dermed preget av en av de mest krevende tidene for helsevesenet i nyere historie. Hun ledet sykepleierne gjennom en nasjonal krisesituasjon med akutt smittevernmangel, stor slitasje i tjenestene og betydelig usikkerhet.
Larsen ble en tydelig stemme for sykepleiernes arbeidsforhold, beredskap og pasientsikkerhet, og deltok hyppig i nasjonale medier og møter med myndighetene.
Pandemien synliggjorde både sykepleierkompetansens samfunnskritiske betydning og svakhetene i norsk helseberedskap. Larsen utfordret myndighetene kraftig, blant annet i debatten om de såkalte nødrespiratorene, og markerte NSF som en kunnskapsbasert premissleverandør.
I hennes ledertid har NSF jobbet for bedre ledelse i helsetjenestene, bedre arbeidsvilkår, spesialistgodkjenning for flere grupper, profesjonsnøytrale takster og styrket innsats for rekruttering og kompetanse. Hun har også løftet behovet for en nasjonal langtidsplan for helse – tilsvarende dem som finnes for forsvar og transport – for å møte den økende personellmangelen.
Larsen har vært en pådriver for teknologi og kunstig intelligens i helsevesenet, og for at sykepleiefaglig kompetanse skal være i front når nye løsninger tas i bruk. Hun har samtidig stått i tøffe personlige belastninger, blant annet trusler, men har vært tydelig på at det ikke skal svekke hennes stemme.
Som forbundsleder har hun arbeidet for å samle NSF som «ett lag», styrke organisasjonen internt og legge grunnlaget for en bedre innføring for fremtidige ledere. Hennes periode har tydeliggjort sykepleiernes rolle som avgjørende for både beredskap, kvalitet og trygghet i helsetjenestene, og hun har advart mot at Norge står i større fare enn før hvis en ny krise skulle ramme uten at personell- og beredskapsutfordringene løses.
Nyheter
Da vi ledet NSF – åtte forbundsledere forteller om sine kamper på film og i bok
