Vi blir stadig flere eldre, samtidig som færre er i arbeidsfør alder. Mangelen på helsepersonell øker, helsesystemet er fragmentert, og de offentlige utgiftene vil framover vokse raskere enn inntektene.
Mangelen på helsepersonell vil øke
I debatten, ledet av ansvarlig redaktør i Sykepleien Stian Eisenträger, pekte Erling Holmøy, samfunnsøkonom og forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB), på de viktigste utviklingstrekkene som gjør at helse- og omsorgstjenestene står overfor en ny situasjon.
– Hovedsaken er at vi blir mange flere eldre, og det er noe vi egentlig har visst veldig lenge. Åttiåringene har vært her i åtti år. Så dette er en varslet utvikling.
Holmøy understreket at utviklingen vil føre til at flere får behov for helsehjelp, noe som igjen vil øke behovet for helsepersonell.
– Våre framskrivninger viser at vi får behov for 120 000 flere helsearbeidere og omsorgsarbeidere i 2040, sa han, og understreket at det allerede i dag er mangel på helsepersonell, særlig sykepleiere og helsefagarbeidere.
Konkurransedyktige lønninger er nøkkelen
På spørsmål om hvilket grep Holmøy mener må til for å sikre helsetjenesten, var han tydelig på hvilket virkemiddel som peker seg ut: lønn.
– Lønna må opp! Det må gjøres mer attraktivt å trekke til seg arbeidskraft. Konkurransedyktige lønninger er et begrep som i dag stort sett gjelder bare ledere. Men konkurransedyktige lønninger må også gjelde alle ansatte som det er bruk for i helsesektoren.
Han pekte på at frontfagsmodellen er en brems i denne sammenhengen, og at konsekvensen kan bli økt privatisering og en todeling av helse- og omsorgssektoren dersom det ikke tas grep.
Lønn, lønn, lønn
Lønn ble også et sentralt tema da forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen inntok podiet sammen med helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) og Kristian August Eilertsen, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet.
– Holmøy viser oss regnestykkene, statistikken og de alvorlige konsekvensene som foreligger. Det er en stor mangel i helsepersonellplanen, og det er lønn, sa Sverresdatter Larsen, ikledd en pengeuniform med budskapet «Lønna må opp, og belastningen må ned».
Kristian August Eilertsen åpnet for at lønn er en del av løsningen:
– Vi er nødt til å slippe til flere private og ideelle aktører over hele landet i helse- og omsorgstjenesten, sånn at de kan bidra til å være med på å presse lønna opp.
Vestre var uenig i at økt privatisering er løsningen:
– Å tro at storstilt privatisering gir oss flere helsearbeidere, er det ikke særlig mye dokumentasjon som tyder på. Derfor må vi ha en sterk og god offentlig helsetjeneste i bunnen for alle.
Se til Danmark
Vestre pekte samtidig på at et sentralt prinsipp i Norge er at lønn forhandles mellom partene i arbeidslivet – arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Det mener regjeringen skal ligge fast.
Sverresdatter Larsen ba Vestre se til Danmark, der både sykepleiere og fengselsbetjenter har fått et lønnsløft utenom de ordinære lønnsforhandlingene.
– Lønna kommer til å gå opp uansett. Enten fordi regjeringen og Stortinget beslutter at vår felles helsetjeneste er så viktig at lønnsnivået må opp, eller gjennom «Norsk Sykepleierbemanning AS». Da blir det privat, sa hun.
Økt grunnbemanning og økte bevilgninger
Debattantene beveget seg videre fra diskusjonen om lønn og offentlig versus privat til grunnbemanning.
– Vi må gjøre noe med grunnbemanningen, som er for lav mange steder, sa Vestre.
Han pekte også på heltidsløft, ansvars- og oppgavedeling og ledelse som viktige tiltak. Her var Eilertsen enig med helseministeren, men stilte et spørsmål i retur:
– Så hvordan skal vi da klare å få opp grunnbemanningen når realiteten er kutt? Da handler det om økte bevilgninger til helse og omsorg.
Planen må bli finansiert
Sverresdatter Larsen oppfordret til tverrpolitisk enighet om veien videre.
– Den viktigste jobben Stortinget og regjeringen har nå, er å sørge for at planen blir finansiert, får bred politisk forankring og faktisk blir gjennomført, prioritert og evaluert. Og så må lønn inn som en del av planen. Da har vi faktisk gode muligheter til å lykkes.
