Martine Bratberg Sand
Leder av UNIO-studentene
Nestleder i NSF Student
Være nær der det skjer
I en tid preget av krig i Europa, økt global usikkerhet, digital sårbarhet og et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk landskap, ønsket vi å lære mer – ikke fra et møterom i Oslo, men fra et lokalsamfunn som lever tett på stormaktspolitikken hver eneste dag.
Som leder av UNIO-studentene og nestleder i Norsk Sykepleierforbund Student deltar jeg som observatør i styret. Selv om jeg formelt har en observatørrolle, opplever jeg å bli invitert inn i diskusjonene på lik linje med de øvrige styremedlemmene. Studentperspektivet blir etterspurt – enten det gjelder studiestøtte, beredskap, digitalisering, kunstig intelligens, demokrati eller hvordan vi skal sikre fremtidens yrkesaktive medlemmer. Det i seg selv sier noe om hvor viktig det er at også studenter er organisert og representert.
Hva er Unio og hvorfor Kirkenes?
Unio er den nest største hovedorganisasjonen i norsk arbeidsliv, etter Landsorganisasjonen i Norge. Organisasjonen samler forbund for arbeidstakere med høyere utdanning – blant annet sykepleiere, lærere, politi og forskere. Norsk Sykepleierforbund er det nest største forbundet i Unio, etter Utdanningsforbundet. Størrelsen måles i antall medlemmer, og det betyr at styrken vår ligger i menneskene – i profesjonene som bærer velferdsstaten når samfunnet settes på prøve.
Det var nettopp derfor Kirkenes var et naturlig valg for styreseminaret. Byen ligger i Sør-Varanger, helt nordøst i Norge, få kilometer fra grensen til Russland. Her møtes hverdagsliv og geopolitikk. Her er beredskap ikke et abstrakt begrep, men en realitet som preger både arbeidshverdag og lokalsamfunn.
Gjennom dagene fikk vi innsikt i norsk-russiske relasjoner i et historisk perspektiv, blant annet gjennom innlegg fra forskningsmiljøet ved UiT Norges arktiske universitet. Kirkenes har vært et grenseområde med flytende grenser, skiftende maktforhold og tett samhandling mellom folk. Byen vokste frem som industristed med gruvedrift, ble en av de mest bombede byene i Europa under andre verdenskrig, og ble frigjort av sovjetiske styrker i 1944. Historien lever fortsatt i befolkningen – og i bevisstheten om hvor sårbart et samfunn kan være.
Ytringsfrihet og begrensninger
Vi møtte også representanter fra The Barents Observer, som fortalte om arbeidet med uavhengig journalistikk i nordområdene. De beskrev hvordan avisen er blokkert i Russland, og hvordan russiske lesere må bruke VPN for å få tilgang. Ytringsfrihet, forskning og fri formidling ble løftet frem som en del av samfunnets motstandskraft. Uten kunnskap – ingen innsikt. Uten innsikt – ingen beredskap.
En av de sterkeste opplevelsene var besøket ved Storskog grenseovergang og Garnison Sør-Varanger. Den fysiske nærheten til Russland er slående. Reglene er strenge, kontrollen tydelig og bevisstheten om sikkerhet konstant. Vi fikk høre om migrasjonsbølgen i 2015, om håndteringen under pandemien og om hvordan politi, toll, forsvar og andre aktører må samhandle tett når situasjoner oppstår. Flere beskrev hvordan de i perioder har stått ganske alene – med begrensede ressurser og stort ansvar.
Som sykepleier traff det meg da både politi og andre aktører fortalte om opplevelsen av å mangle støtte under covid-19. Jeg kjente igjen følelsen fra egen arbeidshverdag i helsetjenesten. Samtidig blir man minnet på at beredskap er et felles ansvar. Når én sektor står i press, påvirker det hele samfunnet.
Sykehuset i Kirkenes
Vi besøkte også Kirkenes sykehus og møtte ledelse og tillitsvalgte. Rekruttering, avstander, spredt bosetting og nærhet til Russland preger helseberedskapen i Finnmark. Her er også erfaringen at man står ganske så alene når det kommer til bistand utenfra. Måtte det skyldes lange avstander eller geopolitiske utfordringer.
Et særdeles viktig tema som dukket opp på sykehuset i kirkenes, omhandlet dette med å rekruttere og beholde helsepersonell. De fortalte at de hadde flere helsepersonell som pendlet fra Finland.
Diskusjonen om «dagens ungdom» og deres krav til arbeidsvilkår kom naturlig opp. For meg handler ikke dette om kravstore generasjoner, men om økt bevissthet rundt arbeidsmiljø, livskvalitet og bærekraftige yrkesliv. Skal vi sikre robusthet i fremtidens tjenester, må vi ta slike perspektiver på alvor.
Menneskeskapte grenser, reinens villmark
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var likevel det menneskelige aspektet ved grenseområdet. Flere av aktørene beskrev et pragmatisk og respektfullt samarbeid på tvers av grensen – til tross for politiske spenninger. Samarbeid om rein som krysser grensen, dialog ved uforutsette hendelser og et felles ønske om å løse situasjoner på lavest mulig nivå. Det minner oss om at beredskap ikke bare handler om militær styrke, men om relasjoner, kommunikasjon og tillit.
Kirkenes ga meg en dypere forståelse av hvor sammensatt beredskap er. Det handler om totalforsvar og sikkerhetspolitikk, men også om demokrati, ytringsfrihet, utdanning, helse og lokalsamfunn. Det handler om mennesker som står i førstelinjen når kriser oppstår – og om fagforbund som må kjempe for at disse menneskene har kompetanse, ressurser og trygge rammer.
Å være organisert er derfor mer enn et individuelt valg. Det er et bidrag til fellesskapet. Fagforbundene representerer ikke bare lønnsforhandlinger, men også en struktur for tillit, påvirkning og demokratisk deltakelse. Når profesjoner står samlet, styrkes samfunnets samlede motstandskraft.
For meg personlig var besøket i Kirkenes også noe mer. Jeg har alltid vært fascinert av kystlinjen vår, av små samfunn i nord og av den værbitte motstandskraften som preger dem. Å komme til Kirkenes var som å møte et sted der historie, sårbarhet og styrke lever side om side. Samholdet og handlekraften jeg møtte, gir både respekt og motivasjon.
Beredskapen skapes der ute
Besøket i Kirkenes for meg, handlet også om at vi i UNIO og i medlemsorganisasjonene har et eksplisitt ansvar for å gi medlemmene våre trygge rammer, kunnskap og være en aktiv bidragsyter til at de også i en beredskapssituasjon er og skal være beredt. For virkeligheten er jo slik, at man ute på gulvet og i en hektisk hverdag faktisk ofte ikke har tid til å lage gode planer og strategier når det kommer til Beredskap. Måtte det være på sykehjemmet eller overordnet i kommunen eller fylket. Kontinuerlig brannslukningsarbeid er noe våre yrker er kjent med, slik at helsefremmende og forebyggende arbeid, samt beredskapsarbeid blir nedprioritert gang etter gang. Derfor må UNIO og NSF stå i front. For medlemmene våre.
Beredskap skjer ikke bare i departementene. Den skjer på sykehuset, i klasserommet, på grensen og i kommunen. Den skjer når mennesker engasjerer seg, organiserer seg og tar ansvar sammen.
Og den begynner nettopp der – med engasjement.