Tidligere i høst arrangerte NSF Trøndelag en konkurranse hvor man kunne vinne premierebilletter til Kveldsvakt, middag og hotellovernatting for to.
Det var Lisa Digerud som vant premien. Hun tok med seg kollega og venninne Anniken. De sendte følgende melding: "Tusen takk for en fantastisk kveld! Sterk film og nydelig mat. Det gledes til hotellfrokost i morgen. Mvh Lisa og Anniken". Vi takk for hilsenen, og anbefaler alle å se filmen Kveldsvakt.
For å sitere 2.nestleder i NSF, Gro Lillebø:
KVELDSVAKT: Denne filmen treffer deg i sjela. Jeg så den to ganger etter hverandre, og etterpå skrev jeg i notatboka mi:
"Alle forsøkene på samtaler som ikke blir noe av. Alle prosedyrene som gjøres i full fart. Fortvilelsen i øynene hennes mens hun prøver å holde en profesjonell maske overfor pasienter og pårørende.
Koordineringsarbeidet og kompleksiteten. Jeg tenker på Davina Allen, som skrev "Sykepleiernes usynlige arbeid", det hun kaller "work that makes work work" og som gjør at pasientforløpet går slik det skal på grunn av sykepleierens kliniske blikk og oversikt. Evnen til å se sammenhengen i pasientens behov og hva som mangler fordi hun vet hva hun skal se etter.
"Vi ser pasienter trekke pusten fordi de skal til å si noe mens hun må løpe videre fordi andre trenger henne. Det usagte blir hengende i luften.
Det er relevant, fordi: Vi må greie å formidle hva vi mener når vi snakker om helhet i sykepleie, når vi snakker om manglende verdsetting av omsorg i samfunnet og i helsetjenesten, og det greier regissør Petra Volpe så innmari godt. Du ser hvor stort behovet er for å bli sett når du er syk og redd og alene, enten du er en gammel ensom dame eller en kravstor velstående mann.
Sykepleie er komplekst, alle pasienter har ulike behov. Noen er alvorlig syke og trenger intravenøse medisiner, noen må få skiftet på et sår, noen har demens og er redd og du forstår at her må du faktisk bare bruke ekstra tid ellers går det ikke så bra. Og så er det skikkelig fint når du får god kontakt med en pasient og du blir vist tillit, når de blir glade og trygge fordi du kan bekrefte at du kommer tilbake dagen etter.
I notatboken min står det også: "Hvordan skal vi greie å skape tilstrekkelig "sense of urgency" slik at folk forstår alvoret i bemanningskrisen vi står overfor? Hvordan skal vi få folk til å forstå hva som står på spill?"
Vi kan begynne med å se "Kveldsvakt" på kino. Den går nå. Filmen er Sveits' Oscar-bidrag, den har vært innom flere anerkjente filmfestivaler og den har allerede rukket å få mange gode anmeldelser. På NRK skrev Birger Vestmo:
"Kveldsvakt skildrer svært godt hvor forskjellige behov Floria må fylle hos engstelige pasienter, pågående pårørende og overarbeidede kolleger.
Filmen viser også hvor kort veien er mellom liv og død, gråt og latter og glede og sorg. Og hvordan sykepleieren til enhver tid må opprettholde en profesjonell fasade i møte med alle skjebnene jobben krever at hun må håndtere."
Vestmo innvender at den stadige vekslingen mellom akutte situasjoner kan virke påtatt, men tar heldigvis forbehold om at dette inntrykket skyldes manglende innsikt.
For det er ikke påtatt. Jeg har hatt mange sånne vakter. Mange av oss har sånne vakter nokså ofte. Selvsagt har vi roligere vakter også, men slik helsetjenestene drives nå er skildringen av Florias kveldsvakt realistisk.
Gå og se den, den er skikkelig, skikkelig bra. Hvis du er sykepleier (eller gift med en), kommer du til å bli stolt, og uansett hva du er så kommer du til å både le og grine. Jeg elsket den.