I Dagsavisens leder 2. februar, kritiserer Werner Unio for å ville sikre offentlig sektor livsviktig kompetanse ved å bruke lønn som virkemiddel. Han må gjerne kalle det strekk i laget – for oss er det en formasjonsendring slik trenere foretar når de ser at den opprinnelige formasjonen ikke gir ønsket resultat. Det har liten hensikt å spille videre med noe som ikke virker. Og ingen vil vel fortsette å gjøre ting som ikke virker?
Når privat næringsliv - frontfagene inkludert – mangler helt nødvendig kompetanse for å kunne utvikle og selge et produkt som er helt avgjørende for å redde arbeidsplasser – da er lønn et helt naturlig virkemiddel for å rekruttere og beholde denne kompetansen. Gjerne med støtte av LO-delen av fagbevegelsen, da man redder arbeidsplasser.
Når helsevesenet mangler nødvendig kompetanse for å redde liv og sikre befolkningen trygge helsetjenester – da mener tydeligvis Werner at helt andre mekanismer skal råde. Det hadde vært interessant om han kunne gjøre rede for disse? Bruk av lønn som virkemiddel er da tydeligvis illojalt.
Dette henger ikke på greip. Er det greit at vi mangler 7000 sykepleiere? Det vil ramme de av oss som trenger helsetjenester og mange av de mest sårbare av oss.
Werner mer enn antyder at Unio meler sin egen kake. Den kaken er i så fall ikke til seg selv. I motsetning til Werner er Unio mer opptatt av at befolkningen får kake i form av forsvarlige helsetjenester, nok lærere og gode offentlige tjenester.
Vi kan ikke ofre befolkningen for frontfagsmodellen – det vil i hvert fall være å mele sin egen kake.
Unio lytter til ordførere, helseledere, sykepleiere, pasienter og befolkningen når vi ser behov for formasjonsendringer. Så får heller Werner fortsette å lytte til LO og verne om en lønnsmodell som ikke evner å rekruttere sykepleiere og lærere til offentlig sektor.
Når det er sagt – vi ønsker mer enn gjerne både Fagforbundet og LO med på en formasjon som skal sikre livsviktig investering i livsviktig kompetanse! Kanskje Werner også blir med?