De som har sett filmklassikeren «Gjøkeredet» fra 1975 vil aldri glemme den sadistiske Nurse Ratched. Som oversykepleier på et psykiatrisk sykehus styrte hun med hard hånd. Hun både lobotomerte sine pasienter og overbeviste dem om å ta sitt eget liv. Selv om hun nok er blant de mest kjente film-sykepleierne, så var hun verken den første eller siste skrekkelige sykepleieren vi møter på kinolerretet eller på skjermen. På Netflix kan vi nå se både den amerikanske «The Good Nurse» og den danske serien «Sykepleieren», som begge handler om sykepleiere som dreper.
Selv om det er sjeldent, så finnes det dessverre sykepleiere som gjør skrekkelige handlinger i virkeligheten også.
De fryktelige handlingene til en sykepleier, et av våre egne medlemmer, var medvirkende til at Norsk Sykepleierforbund i 1981 vedtok å danne det som nå heter Rådet for Sykepleieetikk.
Sykepleieren het Arnfinn Nesset, og var sykehjemsbestyrer i Orkdal i Trøndelag. Han ble dømt for å ha drept 22 av sine egne pasienter på sykehjemmet i perioden 1977 til 1980. Det hadde han gjort ved å gi dem det muskelrelakserende medikamentet suksametonium (Curacit), som gjorde at pasientene ikke kunne bevege seg og ikke klarte å trekke pusten. I løpet av minutter ble de kvalt.
Saken sjokkerte alle, og sendte sjokkbølger inn i sykepleierkretser. Hvordan kunne en av våre egne gjøre dette? Sykepleiere skal jo behandle sine pasienter med respekt, omsorg og barmhjertighet. Spørsmålet om hvordan han kunne myrde så mange mennesker uten at å bli oppdaget, ble også diskutert. Det var kollegaer som hadde mistanker. Men hvordan skulle en håndtere en slik mistanke?
Det var mange gode grunner til at opprettelsen av et eget råd for etikk var viktig og riktig å gjøre for 40 år siden. De fleste etiske dilemmaer sykepleiere står i er av en helt annen sjanger enn drap. Som for eksempel hva vi skal gjøre når en pasient motsetter seg det vi mener er livsviktig behandling. Eller om pasientbehandlingen går foran sykepleiers risiko for å bli smittet (som var noe som ble diskutert både da HIV/AIDS var nytt og da Covid var en ny og ukjent, smittbar sykdom).
Saken med Arnfinn Nesset var en katalysator for opprettelsen av rådet, men selvsagt ikke begrunnelsen for det.
Etiske dilemma kjennetegnes som valg mellom to onder
Sykepleieres arbeidshverdag består av en rekke valg. Noen valg oppleves som enkle og selvsagte, andre er vanskeligere. Et etisk dilemma kjennetegnes ofte ved å være en situasjon med motstridende interesser, og som et valg mellom to onder.
Våre yrkesetiske retningslinjer bygger på omsorgsetikk som vektlegger verdier som medfølelse og omtanke. Det er omsorgen og ansvaret for pasienten som er i fokus.
Respekt for autonomi, velgjørenhet, ikke skade, og rettferdighet er fire prinsipper som sykepleiere skal holde høyt. Etisk refleksjon er en vurdering av hvert prinsipp, opp mot dilemmaet vi står i.
Selvsagt gir også flere lover og forskrifter viktige føringer og normer for sykepleiere i etiske drøftinger, som helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven.
Etisk kompetanse må øves på
Profesjonsetikk er ikke det samme som «god folkeskikk», men det kan ligne. De faglige normer, verdier og moral er påvirket av hva vårt samfunn og våre familier anses som riktig og godt. Men profesjonsetikken vår er noe mer.
For sykepleiere er etisk kompetanse en blanding av fagkunnskap, praktisk ferdighetskunnskap og moralsk handlingsklokskap. Akkurat som vi øver på å få et godt håndlag med praktiske prosedyrer, så må vi øve på etiske refleksjon.
Dette bør ledere legge opp til ved å sette av tid til regelmessig og systematisk etisk refleksjon. Et kvarter i uken vil kunne gi stor verdi, for pasientens sikkerhet og kvalitet i helsetjenestene ja, men også for å redusere emosjonell belastning og sikre faglig utvikling hos den ansatte.
Drapene på sykehjemmet i Orkdal hadde kanskje ikke vært unngått, men kunne systematisk etisk refleksjon som verktøy på arbeidsplassen gjort det enklere for kollegene å tidligere å sette ord på det de undret seg over? Hvilke andre vanskelig saker kan vi unngå i dag, dersom kollegiet jevnlig øver på å reflektere og argumentere for sine vurderinger?
«Man blir ikke klok av erfaring, men av refleksjoner over erfaring», sa tidligere leder for rådet for sykepleieetikk, Marie Aakre i vår samtale «Modige møter». Hun påpekte at det faktisk er mulig å jobbe mange tiår som sykepleier uten å bli erfaringsklok, dersom man aldri reflekterer over sine erfaringer. Ansattes tid til livsviktig refleksjon over egne erfaringer er et lederansvar.
Man blir ikke klok av erfaring, men av refleksjoner over erfaring.
Marie Aakre
Moralsk stress utfordrer
Manglende mulighet til å kunne utøve sykepleieyrket på en faglig og etisk forsvarlig måte er en av hovedårsakene til at sykepleiere ønsker seg vekk fra arbeidsplassen – eller fra sykepleieryrket. Å ikke ha tid og rom for å gjøre det man mener er rett og det pasienten faktisk har behov for, gir både fysisk og psykisk belastning og utbrenthet.
NSF Oslo og Rådet for sykepleieetikk har meldt inn et viktig tema som sak på vårt landsmøte i november: Sykepleieetikkens vilkår i helsetjenesten.
Her løfter de inn at ledelsen på alle nivåer aktivt bør bruke yrkesetiske retningslinjer som styringsverktøy i organisering av arbeidet. De argumenterer med at en slik praksis vil legge rammer for bedre arbeidsforhold for sykepleiere og sikre et mer verdig tilbud til pasienter og pårørende.
Jeg er glad for at etikkens plass i helsetjenesten blir løftet inn til landsmøtet, Norsk Sykepleierforbunds viktigste organ. Jeg ser fram til diskusjonene.
Sykepleiefaget er uløselig koblet sammen med etikken. Tar du etikken ut av sykepleieren står det bare en tekniker igjen.