2020 var et bratt år. Starten på 2021 føltes som å få et helt rent ark. Jeg hadde lyst til å tegne med så mange farger jeg fant, men jeg fant bare sorte, grå og blå i starten av året.
Tariffoppgjør KS. Til å bli motløs av. Det er ingenting i det oppgjøret som på kort sikt bidrar til at de 49 prosent sykepleiere som vurderer å slutte som sykepleiere skal ombestemme seg. Det gjør meg urolig, sint og utålmodig. På sykepleiernes vegne og på pasient og pårørendes vegne.
Vaksineprosess. Tillitsvalgte beskriver å være lite involvert, og at arbeidsgivere avviser merarbeidsavtale som ville gitt flere sykepleierressurser (men også mer betalt for sykepleierne). De beskriver at det brukes pisk i stedet for gulrot på ansatte og sykepleieledere som arbeider seg halvt i hjel uten nevneverdig merbetaling. De beskriver samtidighetskonflikter og konsekvenser for andre pasientgrupper, og i grunn ikke tid til å dokumentere avvik.
Smitte og mutert virus. Vi våget å håpe på en forbedret normalitet, på at dette kan hende snart var over. Dere vet når dere går fjellturer og hvor mange «luretopper» det kan være før du når toppen. Dette føles som en sånn luretopp.
Vi er mange som kan kjenne på en motløshet. Vi ser på ungene våre som fortjener ei ungdomstid som innebærer nærhet både som venner, kjærester, skole og fotballag. Vi ser på kollegene våre, uansett profesjon som er slitne. Vi ser det på taxi- og bussjåførene, på bar- og butikkeierne, på musikerne og skuespillerne. Vi ser det særlig hos folk som arbeider for og hos folk i lavinntektsland og i flyktningeleirer. Vi ser det hos sykepleierne og vi ser motløshet hos oss som folk.
Hva gjør du når du blir motløs?
Jeg går på ski, fjelltur, hører på Rammstein eller Trygve Skaug. Av og til spiser jeg is klokken tre på natta, jeg sover og jeg leser noe nytt - men mest av alt tenker jeg som sykepleier.
Sykepleier Lill forteller motløse Lill at situasjonen vi står i er ikke statisk.
Sykepleieren setter seg ned sammen med deg og bidrar til forståelse for problemområdene. Sykepleieren observerer, analyserer og lager sammen med deg prioriterte lister for gjennomføring av tiltak.
Når noen tiltak ikke vinner frem, vet vi som sykepleiere at vi må bruke kreativitet og nærhet til feltet for å forsøke nye tiltak. På lik linje enn når begrepet «behandlingsresistent» om en psykisk syk eller rus-syk pasient ikke gir mening, er det å gi opp ikke et alternativ. Sykepleierne gir ikke opp, men vi kan redefinere mål eller retning for arbeidet.
Å gi seg er heller ikke et alternativ for oss som samfunn. Vi kan og vi klarer så innmari mye mer, om vi må – vi bare håper at vi slipper. I mellomtiden må vi alle gjøre det vi kan.
- Vi kan legge til rette for fysiske behov. Vi kan gjøre vårt for å unngå sykdom gjennom å følge smittevernregler. Vi kan spise sunt, drikke nok vann, trene og legge oss tidlig. Vi vet det hjelper på enhver følelse av motløshet.
- Vi kan tilrettelegge for både våre egne og andres sosiale og psykiske behov. Å redusere ensomhet, å oppleve noe meningsfullt sammen, le sammen og å kunne prate med noen om det som er vanskelig er viktig uansett alder.
- Hva som motiverer til «å holde ut» vil variere, men vi kan finne det selv eller sammen med andre.
Akkurat nå er smittevern høyest prioritert. Dernest vaksinering. Så er det slik at noen har fysiske og psykiske behov som ikke kan vente. De må ivaretas. Vi andre kan vente, men trenger kan hende hjelp til motivasjon.
Jeg vet hva som motiverer sykepleiere. Først og fremst å gjøre en forskjell for pasientene. Det gjør vi, hele døgnet og året rundt. Vi kan oppnå det i enda større grad om sykepleierne fikk frigjort kapasitet til å gjøre sykepleieoppgaver sammen med pasient, og i mindre grad ble ansatt som altmuligmenneske av økonomiske årsaker. Motivasjon til å gå på jobb henger for de fleste nært sammen med lønn, også for sykepleiere. 1400 kroner i lønnsøkning i 2020, mindre enn det flere jeg kjenner fikk i julegave fra sine bedrifter, virker negativt på motivasjon. Å ha det fint sammen med kollegaer på jobb motiverer. Der er folk i helsetjenestene gull – uansett profesjon. Motivasjon henger også nært sammen med anerkjennelse og at lederne ser deg, ser både det du er flink til og ditt framtidige utviklingspotensial. Det kan eksempelvis bety at de satser på deg med fagkurs eller betaler den utdanningen som arbeidsgiver og pasientene har bruk for.
Motivasjon kan også henge sammen med mindre ting, som en del andre arbeidsplasser tar for gitt. Det kan være at uniform er dekket av arbeidsgiver, inkludert nødvendige sko og vinterjakker til dagene med snøstorm. Det kan være en håndkrem til såre hender som vaskes og sprites utallige ganger, lønn for tiden en skifter av og på uniform, mat betalt når en må arbeide overtid, smusstillegg på lik linje enn andre yrkesgrupper, mulighet til reelt sett ta ammefri, trening i arbeidstid og veiledningstimer for alle i arbeidstiden. At du får betalt for tiden det tar å skrive avvik etter arbeidstid, en dokumentasjon som er av enorm betydning for pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenestene. Lista over forbedringsmuligheter er lang for arbeidsgivere som ønsker å skape motivasjon til at sykepleiere blir i yrket.
Situasjonen er ikke statisk, og det kan fort bli bedre. For det er jo mye lys, som Amanda Gorman sier. «There is always light, if only we’re brave enough to see it. If only we’re brave enough to be it»
Det er fortsatt veldig mye plass igjen på 2021-arket. Mitt håp er et tegningen blir lysere og mer fargesterkt ettersom dagene går. Sykepleiere og andre helsearbeidere gjør det vi kan for å få til det, for å være lyset for andre og håpet for samfunnet. Arbeidsgivere bør gjøre det de kan for å motivere flest mulig av oss til å holde ut – både pandemien og tiden etterpå.