93! Det er medianen for hvor mange ansatte en leder i det offentlige helsevesenet har personalansvar for. Hvilke konsekvenser har et slikt lederspenn for arbeidsmiljøet? Hvordan blir den ansatte ivaretatt som en fagperson som står i store etiske dilemmaer, og som en person med et liv utenfor jobben? Og hvilken oppfølging får de om de skulle bli syke? Vi trenger å snakke om et varig løft for det norske helsevesenet, og vi må gjøre det for å unngå en kollaps.
Skrekkeksempelet
Storbritannia for ti år siden var selve gullstandarden for offentlige helsetjenester i Europa. Et bredt tilbud i verdensklasse til innbyggerne som et resultat av reformer etter annen verdenskrig. For fellesskapet og av fellesskapet. Og realiteten i dag?
90! Nå må slagpasienter i Storbritannia vente i gjennomsnitt 90 minutter på ambulansepersonell – et enormt avvik fra målet på 18 minutter.
Landet har falt fra 1. til 87. plass globalt når det gjelder overlevelse ved sykdommer som hjerteinfarkt og hjerneslag.
Helsevesenet er i krise; ansatte streiker, og myndighetene advarer befolkningen mot risikable aktiviteter, ettersom helsetjenestene ikke lenger kan garantere hjelp.
Et varig løft
4300! Det er så mange sykepleiere vårt eget helsevesen mangler i dag, og her er det i tillegg store mørketall fordi kommunene har gitt opp å lyse ut sykepleierstillinger. Sykepleierne er den klart største yrkesgruppen vi er for få av, konkluderer NAV. Kommunene konkluderer med at mangelen på sykepleierkompetanse har betydning for hva som er mulig å gjennomføre – selv av lovpålagte helsetjenestetilbud som sykehjem, hjemmetjenester og legevakt.
Statistikken som presenteres, er avsindig. For å unngå kollaps som i Storbritannia må det derfor tas langt tydeligere politiske grep, og topplederne må begynne å interesse seg for ledelse.
Lederspennet må reduseres betraktelig, og bør nærme seg snittet i arbeidslivet, hvor en leder har ansvar for ti ansatte. Ingen kan forvente at én leder kan være til stede for 93 medarbeidere. Førstelinjelederne trenger et håndterbart lederspenn samt støtteressurser, slik at de sikrer forsvarlig drift, både økonomisk, juridisk og faglig. Ikke minst må de ha et lederspenn som gjør at de klarer å ta vare på folka og dermed rekruttere, beholde og utvikle helsepersonell.
Tverrpolitisk helseforlik er nødvendig
Det er et sterkt behov for ordninger som gir rom for etisk refleksjon, mentorering og dilemmatrening. Belastningen som sykepleierne står i, må ned. I tillegg må lederne kunne gi sine ansatte vilkår som en ser ellers i arbeidslivet. Det handler om goder som julebord, julegaver, kaffe og et wienerbrød i ny og ne. Det handler om å få dekket uniform og sko som sykepleierne – og pasientens sikkerhet – er helt avhengig av.
Det handler om lønnsbetingelsene som lederne kan si sine ansatte. Røyrvik, og andre kommuner, tilbyr lønninger godt over 800 000 kroner for sine sykepleiere. Det er økonomisk klokt også med tanke på stadig økende vikarutgifter. Slike tiltak bør være til inspirasjon for resten av helsevesenet. Verken sykepleiere, spesialsykepleiere, jordmødre eller sykepleierledere har et moralsk ansvar for å sikre at offentlige helsetjenester unngår kollaps. I hvert fall ikke om den byrden må bæres uten hjelp fra toppledelsen eller politikerne.
Hvilket parti vil samle Stortinget og sikre vår felles helsetjeneste?
Nyheter
Livsnødvendig ledelse
