Barn skal få nødvendig helsehjelp, men måten hjelpen gis på kan få stor betydning for barnets trygghet og tillit til helsevesenet. Under Arendalsuka samlet Barnesykepleierne NSF foreldre, helsepersonell og Barneombudet til samtale om bruk av tvang mot barn – og om hvordan det kan forebygges.
Se hele panelsamtalen i opptak her.
Leder i Barnesykepleierne NSF, Håkon Endal, ledet samtalen. I panelet deltok Monica Tangen, leder i Handikappede Barns Foreldreforening (HBF), psykologspesialist Ragnhild Fretland fra Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus ved Rikshospitalet, barnesykepleier og doktorgradsstipendiat Marthe Østberg ved Oslo universitetssykehus og barnesykepleier og seniorrådgiver Hilde Silkoset fra Barneombudet.
Når «vi må bare få det gjort» blir problemet
Endal åpnet samtalen med å sette publikum i barnets sted: Tenk deg at du kommer til legen, får beskjed om at det skal tas en prøve, men ingen forklarer hva som skal skje. Du blir ført inn på et rom og holdt fast mens prøven tas.
Han fortalte også om egne erfaringer med å observere barn i møte med helsetjenesten, der helt enkle tiltak for å etablere kontakt og trygghet ikke hadde blitt forsøkt før barnet ble håndtert fysisk.
– Er det så mye å be om at man presenterer seg sånn som man gjør med voksne? spurte Endal.
Et gjennomgående budskap i samtalen var at enkle tiltak kan gjøre stor forskjell. Å presentere seg, gi barnet alderstilpasset informasjon, bruke noen minutter på lek eller avledning og gi barnet reelle valg kan i mange situasjoner være avgjørende for om en prosedyre gjennomføres med samarbeid eller utvikler seg til tvang.
Foreldre må få være foreldre
For Monica Tangen er temaet nært knyttet til egne erfaringer som mor til et barn med omfattende funksjonsnedsettelser og mange møter med helsevesenet.
Hun beskrev hvordan foreldre ofte blir stående mellom barnets behov for trygghet og helsevesenets behov for å gjennomføre nødvendige undersøkelser og behandlinger.
– Først og fremst skal en forelder være en forelder, understreket hun.
Tangen fortalte at familien har opplevd svært gode og forutsigbare forløp, blant annet ved Nordlandssykehuset, men også hvordan én prosedyre ved et annet sykehus fikk langvarige konsekvenser.
Sønnen var syv år da avtalene rundt en prosedyre ikke ble fulgt. I etterkant fulgte flere år med traumebehandling.
For Tangen illustrerer erfaringen hvor avgjørende forutsigbarhet og tillit er – særlig for barn som trenger gjentatt behandling og må forholde seg til flere sykehus og avdelinger gjennom livet.
Hun etterlyste også bedre samordning mellom tjenester. Kan undersøkelser gjennomføres samtidig? Må alle prøver tas hver gang? Og kan avdelinger samarbeide bedre for å redusere antallet belastende prosedyrer og narkoser?
Kroppen husker
Psykologspesialist Ragnhild Fretland beskrev hva som kan skje når barnet mister kontrollen over egen kropp og tilliten til de voksne rundt seg.
Hun tok utgangspunkt i et barn som blir holdt fast under innledning av narkose, og senere reagerer kraftig når en lystgassmaske minner om det som skjedde.
– Tvang løser kanskje dagens prosedyre, men ofte ødelegger den den neste, sa Fretland.
Ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus ved Rikshospitalet møter hun barn som trenger hjelp til å klare nødvendig medisinsk behandling etter tidligere vanskelige erfaringer.
Fretland viste til begrepet Pediatric Medical Traumatic Stress – traumatisk stress som kan oppstå i forbindelse med sykdom, skade og medisinsk behandling. Tap av kontroll, smerter, fastholding og separasjon fra foreldre kan være utløsende faktorer.
Hun understreket samtidig at det ikke trengs psykologer eller psykiatere for å forebygge alle slike situasjoner. Mye handler om at sykepleiere, leger, bioingeniører og annet helsepersonell har kunnskap, tid og rammer til å forberede barnet og gjennomføre prosedyrene på en barnevennlig måte.
Barn er selvstendige rettighetshavere
Seniorrådgiver i Barneombudet Hilde Silkoset løftet fram barnets rettigheter.
Barn er ikke rettsløse selv om voksne må ta de endelige beslutningene om nødvendig helsehjelp. Både barnekonvensjonen, Grunnloven og pasient- og brukerrettighetsloven gir barn rett til informasjon, medvirkning og respekt for sitt menneskeverd.
– Barnas rettigheter må være en del av behandlingen og ikke noe som kommer i tillegg fordi vi har litt overskudd til det, sa Silkoset.
Medvirkning betyr ikke nødvendigvis at barnet bestemmer om en nødvendig blodprøve skal tas. Men barnet kan for eksempel få velge hvilken arm som skal brukes, hvem det vil sitte hos, hvordan det ønsker å bli avledet eller når det er klart til å forsøke.
Silkoset etterlyste også bedre kunnskap om hvor ofte tvang og fastholding brukes i norske helsetjenester. I dag finnes det ingen samlet nasjonal oversikt, og praksisen dokumenteres heller ikke systematisk.
– Det som ikke registreres, blir heller ikke systematisk fulgt opp, forebygget eller lært av, påpekte hun.
Fem tiltak alle barn bør få
Barnesykepleier Marthe Østberg arbeider både klinisk og gjennom sin doktorgrad med å forebygge tvang mot barn under medisinske prosedyrer.
Ved Oslo universitetssykehus arbeides det mot en visjon om et holdefritt sykehus. Et sentralt tiltak er det som omtales som «de fem obligatoriske», basert på prinsippene fra det amerikanske arbeidet The Comfort Promise.
Tiltakene innebærer blant annet god smertelindring, alderstilpasset forberedelse, medvirkning og en tydelig plan for prosedyren, avledning og en trygg posisjon for barnet – for eksempel på fanget til en forelder fremfor liggende flatt mens voksne står over barnet.
Dersom prosedyren likevel ikke lar seg gjennomføre, må helsepersonell kunne stoppe opp.
Kan barnet forberedes bedre? Trengs mer smertelindring eller angstdempende behandling? Trenger barnet bare en pause? Eller kan prosedyren vente?
Poenget, understreket Østberg, er å unngå at «vi må bare få det gjort» blir inngangen til en stadig mer alvorlig tvangssituasjon.
Hun trakk også fram den internasjonale standarden iSUPPORT, som beskriver barns rettigheter før, under og etter prosedyrer, undersøkelser og behandling. Standarden kan bidra til et felles språk for hva som faktisk er tvang og fastholding – og hvordan slike situasjoner skal håndteres og dokumenteres når de ikke kan unngås.
En prosedyre er også noe barn må lære
Panelet utfordret også forestillingen om at alle barn skal klare en medisinsk prosedyre på første forsøk.
På samme måte som barn lærer andre ferdigheter i ulikt tempo, kan også det å gjennomføre en blodprøve, undersøkelse eller behandling kreve øvelse.
Og suksess bør ikke bare måles i om blodprøven faktisk ble tatt.
Et barn som klarte å sitte i stolen, holde armen fram eller si tydelig fra når det ble for vanskelig, kan ha gjort en stor jobb – selv om selve prosedyren må gjennomføres en annen dag.
Dette innebærer også et skifte i hvordan helsepersonell møter motstand: Barnets protest er informasjon som må få betydning for hvordan man går videre.
Tid brukt på trygghet kan være tid spart
Mot slutten av samtalen ble spørsmålet om ressurser og tid løftet. Har helsevesenet råd til å utsette prosedyrer og bruke mer tid på hvert enkelt barn?
Panelets svar var at alternativet også har en kostnad.
Et barn som mister tillit til helsepersonell kan få behov for mer omfattende tiltak ved senere behandling, inkludert sedasjon, narkose eller psykisk helsehjelp. For familiene kan konsekvensene vare langt utover selve prosedyren.
Derfor kan noen få minutter i starten være en investering både i barnet og i helsetjenesten.
– Det lønner seg å ta den tiden og hilse på barnet. Bruke to minutter på å blåse opp en hanskeballong, bruke noen minutter på å blåse såpebobler og skape en tillitssituasjon med barnet, oppsummerte Endal.
Han avsluttet med et ønske til både helsepersonell og resten av publikum:
– Ha en tvangsfri uke.