Vi hadde en innholdsrik dag med et variert program, her oppsummert av vårt styremedlem og seminaransvarlig Thomas Westergren. Etter innledende velkomst av leder Ingvild fikk jeg, Thomas, lov til å bruke 20 minutter på innlede om den kritiske og systematiske sykepleieren, og jeg forsøkte å avkrefte myten om motsetningen mellom praksisfeltet og akademia; all praksis og all kunnskapsutvikling hviler på forutsetninger og er et arbeid for å samle kunnskap som må oversettes logisk til handling i praksis.
Deretter fulgte Randi Olsen fra UNN opp med å vektlegge arbeidet med å fastsette årsaksforhold i utredning av legemiddelallergi, og hvordan anamnesen er det viktigste og første. Hilde Tillung fra Haukeland gikk deretter igjennom det systematiske og standardiserte, samt nøysomme arbeidet som gjøres i utredning av legemiddelallergi, et arbeid som er helt nødvendig for å kunne stole på resultatene. Praksis og pasientarbeid kan på en måte sammenlignes med forskningsarbeid, i det begge handler om å observere og innhente data, og så omsette kunnskapen i valg til det beste for pasienten, slik den kritiske og systematiske sykepleieren skal, enten en arbeider med forskning, med retningslinjer eller med enkeltpasienter.
Etter en pause la Martin Sørensen, også han fra UNN, vekt på hvor viktig det er å høre hva pasienten selv vil, og la det være grunnlaget. Enhver pasient har vindu for endring og læring, og eksponering er viktig, noe som også kom frem senere både i foredraget til Vibeke Landås fra OUS og Heidi Hove Bergmann fra RAAO Midt-Norge. Grundig utredning av pasienten er viktig, i likhet med grundig forskning. Sånn sett passet avslutningsforedraget til Heidi Hove Bergmann om tilstander som ikke kan påvises men likevel er reelle flott til å runde av dagen. Jeg oppfatter at eksponering kan sammenlignes ved den kvalitative forskning hvor vi ser etter det som gir ny innsikt, men som likevel er gjenkjennelig og erfaringsnært, og det er jo det eksponering handler om når vi åpner nye vindu for endring hos pasientene. Motsatt kan arbeidet med å teste hypoteser, og å falsifisere de ved refleksjon og sanningssøken være viktig i utredning, for pasienten selv, og i kvantitativ forskning hvor dette er en kjerne. For barn som lærer; eksponeres og falsifiserer er det viktig å falle tilbake i foreldres trygghet, og for foreldre og voksne er allergisykepleieren viktig tilsvarende. Som fagfelleskap, er faggruppen også en trygghet å falle tilbake på for astma- og allergisykepleieren. Slik kan hver og en av oss våge og orke det nøysomme og spennende praktiske og akademiske, det prakademiske, arbeidet det er å sette sammen biter av kunnskap som kan oversettes til handling enten det gjøres i forskning, utvikling av retningslinjer og prosedyrer, eller i direkte arbeid med pasienten. Klinisk arbeid er forskning i det lille, og ligner på alle måter det kritiske og systematiske arbeidet som stadig gjøres i forskning. Det er gøy å stå sammen om, og takk til alle som var med på dagen og gjorde den til det den ble!