NSF møter Valeberg på kontoret hennes på OsloMet, Pilestredet i Oslo.
– Her har jeg ikke vært på månedsvis! Hyggelig med et gjensyn med kontoret, sier hun.
På lik linje med store deler av Norge sitter hun også på hjemmekontor.
Valeberg er utdannet anestesisykepleier og professor innen anestesisykepleie.
– Fortell litt om hvordan det har vært å være anestesisykepleier
– Jeg opplevde det som et enormt privilegium å jobbe på anestesiavdelingen. Det er én pasient på én sykepleier, og da er det helt opp til meg om jeg gjør en god jobb eller ikke. Det kan skje katastrofer utenfor døren, og ingen ber deg slippe den pasienten du allerede jobber med. Det mest negative med anestesisykepleie er at man ikke får følge opp pasientene. Man kommer ganske nær pasienten, og så er det andre som tar over oppfølgingen av pasienten på postoperativ eller intensivavdelingen, forklarer Valeberg.
– Hvor lenge har du jobbet klinisk som anestesisykepleier?
– Det var ikke så lenge, ca. tre år etter at jeg tok videreutdanning i anestesi. Jeg så at de søkte etter lærer ved anestesiutdanningen, og jeg fikk stillingen. Likevel ble den kliniske biten ivaretatt i lærerrollen, da jeg fikk være en del ute i praksis sammen med studentene, sier hun.
Ballen begynte å rulle, og Valeberg var en del av den akademiske verden. Hun begynte å studere pedagogikk.Men for å være lærer er det et underliggende krav om å ha master, den gang hovedfag. Mens jeg tok hovedfag var jeg en periode leder, under forutsetning at jeg fikk permisjon til å fullføre hovedfaget, forklarer hun.
Valeberg tok hovedfag i sykepleievitenskap.
– I hovedfagsoppgaven undersøkte jeg om musikk kunne redusere pasientens postoperative smerte, forteller hun.
Da Valeberg jobbet på anestesiavdeling jobbet hun med en anestesioverlege som var veldig opptatt av å bruke musikk under operasjoner, også når pasienten var i full narkose.
– Han fikk installert båndopptakere – som det da var den gangen, humrer Valeberg.
Hun forteller videre at hun reagerte på at man ikke spurte pasienten hva de likte å høre på av musikk.
– «Dette vil jeg sette meg inn i!» tenkte jeg da. Dette var vel utgangspunktet for hovedfagsoppgaven min, forteller hun.
Etter hovedfaget var det tilbake til hverdagen som lærer.
– Jeg tror jeg faktisk har vært med på å utdanne nesten alle anestesisykepleiere som finnes, spesielt i Oslo og Østlandsområdet.
Veien til doktorgraden
– Når jeg var ferdig med mastergraden min var det noen som kom til meg å sa at jeg en dag kom til å ta doktorgrad, men da svarte jeg at det ikke kommer på tale. Det var tungt nok å ta en master ved siden av jobb, forteller hun.
Valeberg beskriver et møte på jobb, hvor professor Tone Rustøen deltok. Et kjent navn innen sykepleieforskning. Rustøen hadde spurt om prosjekter lærerne var opptatt av.
– Flere av oss lærere drev med noen småprosjekter. Jeg ga uttrykk for at smerte var mitt interesseområde, og snakket litt om hovedfagsoppgaven min, sier Valeberg.
Da kunne professor Rustøen fortelle at hun hadde et prosjekt som hun gjerne ville at noen skulle gjennomføre, et prosjekt som undersøkte smerte hos kreftpasienter.
– Dermed tok jeg doktorgrad i dette. Pasientgruppen var hjemmeboende polikliniske kreftpasienter. Jeg undersøkte hvor mange av de polikliniske kreftpasientene som hadde smerter, videre spurte jeg de som hadde smerter om hva de gjorde og ikke gjorde, med tanke på lindring og mestring.
Anestesisykepleie som masterløp
Vi spør hva Valeberg tenker om at anestesisykepleie nå er masterløp
– Det tenker jeg er en nødvendighet, det sier jeg blant annet på bakgrunn av at kravene om å holde seg oppdatert på nyere forskning forutsetter at du har en del metodekunnskap som man tidligere ikke hadde i utdanningsløpet, forklarer Valeberg.
Hun forteller at man i dag er helt nødt til å lære seg kritisk tenkning i en tid hvor man bombarderes av forskning.
– Man må klare å håndtere den informasjonsflyten, men med de riktige metodene er dette overkommelig. Kravet er å jobbe kunnskapsbasert, og da må man mestre forskningsaspektet også, det hjelper ikke kun med erfaring, sier hun.
Hvilke kliniske erfaringer/hva har preget deg i klinikken som du har tatt med deg til den akademiske verden?
– Når jeg startet som lærer var idealet mitt å være fullt oppdatert i praksis – som lærer. Jeg har opplevd at lærere som ikke er bevisst på dette, ikke er gode lærere. Det er dessverre ikke enkelt å både drive med forskning og samtidig være kliniker.
– Er det noe du savner ved å jobbe klinisk?
– Ja, jeg savner jo klinikken, det å arbeide som anestesisykepleier er et veldig meningsfylt og spennende yrke.