Dette er ulike sitater. Ikke fra samme år en gang. Men fra 2017, 2021 og 2023. Og den aller siste: 2024. Årets oppgjør.
Ulike år, men alle sitatene er hentet fra min ærede motpart i lønnsforhandlingene i Spekter. Direktør Anne-Kari Bratten i Spekter. Og jeg er ikke sikker på om vi er så mye bedre. Hvis det fantes regler mot selvplagiat i kommunikasjonen rundt lønnsoppgjørene, ville vi nok ligget dårlig an fra begge sider de siste årene. For det oppleves noen ganger som at vi bare snur bunken og begynner på den samme runden – igjen og igjen.
For å ha det helt klart. Jeg har stor respekt for nettopp Anne-Kari Bratten. Hun er en tøff men fair motpart jeg møter i forhandlingene på vegne av medlemmene våre hver vår. Og når det er lett å finne sitater fra nettopp henne er det blant annet fordi hun alltid er tydelig om hva hun mener. Mye heller en tydelig motpart som møter oss med klar tale, framfor om vi møtes med skjult agenda eller om vi opplever interesser som holder seg mest i kulissene mens de lar andre løpe deres ærend. Så vi skal snart møtes igjen i respekt for de partene vi representerer til et nytt hovedoppgjør snart.
Dette handler ikke først og fremst om Anne-Kari Bratten. Eller meg for den saks skyld. Poenget omfatter noe mye større: at arbeidsgivere i offentlig sektor og de ansvarlige for våre felles helsetjenester, som når det kommer til stykket er de samme aktørene, må ta ansvaret for hvor vi er på vei. Mot et todelt helsevesen.
Aversjonen mot å prøve noe nytt for å holde på sykepleierne er i ferd med å sette velferdstjenestene sjakk matt. Men politikerne blir nødt til å engasjere seg i dette om de ikke ønsker at «fast track» mot todelte helsetjenester skal rulles ut i enda høyere tempo. Og la meg være helt klar: Å ikke gjøre noe og bare fortsette i samme spor er også et aktivt valg.
Jeg har flere ganger blitt utfordret til å kritisere sykepleiere som slutter i de offentlige tjenestene og begynner i vikarbyråer. Det ser jeg ingen grunn til å gjøre. Det er dyktige sykepleiere, medlemmer hos oss, som velger å bruke den markedsmakta de har når de opplever at de ikke får uttelling for kompetanse og ansvar i det offentlige.
For å sitere analytiker ved tankesmien Manifest Analyse, Astrid Hauge Rambøl i et innlegg NRK Ytring nylig:
«Hadde man brukt de to milliardene kroner som nå brukes på dyre vikarer på lønnsøkning, kunne de 66 000 sykepleierne som jobber i kommunehelsetjenesten og helseforetak fått 30 000 kroner i lønnsløft. På toppen av fremforhandlet lønnsvekst hadde dette vært et betydelig løft for sykepleiere. Og dette er uten å bevilge en eneste ekstra krone.»
Apropos gjentagelser og det å snu bunken. Holden 4 var et utvalg satt ned av Regjeringen som skulle se på modellen for lønnsdannelse i Norge. Ettersom sykepleierne ligger på et varig lavt lønnsnivå sammenlignet med andre med tilsvarende utdanning, var vi en av pådriverne for en gjennomgang av praktiseringen av frontfaget. En gjennomgang som skulle sikre de offentlige velferdstjenestene konkurransedyktig lønn for å holde på livsviktig kompetanse. Når Holden 4 kom rett før jul ga det oss dessverre ikke så mye annet enn Holden 1, 2 og 3.
Samfunnets behov for sykepleiere kan ikke erstattes med lavere kompetanse. Kompleksiteten og summen av oppgaver i helsetjenesten, sammen med innføringen av ny teknologi, vil heller sette økte krav til kompetanse i de livsviktige tjenestene framover. De offentlige arbeidsgiverne må bestemme seg for om de vil at denne kompetansen skal beholdes i de felles tjenestene eller ikke.
Jeg og NSF møter snart Anne-Kari Bratten og de andre representantene for arbeidsgiverne i et hovedoppgjør med mål om å få til et godt resultat på vegne av medlemmene våre. Men ikke bare på deres vegne, også på pasienter og brukere som er avhengige av at sykepleierne fortsatt vil jobbe i de offentlige helsetjenestene. Jeg håper vi da ikke bare møtes for å «snu bunken», men at vi da sammen skal løse det oppdraget samfunnet har gitt oss. Vi er klare til å tenke nytt, det håper jeg de andre i trepartssamarbeidet også er.